Etter hvert som det geopolitiske landskapet i Eurasia endres – formet av Russlands krig i Ukraina og Kinas ekspanderende Belt and Road Initiative – trer Tyrkia frem som en sentral aktør i Sentral-Asia.
Drevet av dype kulturelle bånd og strategiske ambisjoner, fremstår Ankara som en viktig partner for de fire tyrkisktalende nasjonene Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan og Turkmenistan, ettersom disse statene søker å diversifisere sine utenlandske relasjoner bort fra tradisjonelle avhengigheter av Moskva og Beijing.
Tyrkias ambisjoner er tydeliggjort gjennom Midtkorridoren – en øst-vest handelsrute som både reflekterer landets historiske bånd til Sentral-Asia og svarer på dagens geopolitiske endringer. Selv om Russlands invasjon av Ukraina har akselerert interessen for alternative handelsruter, og tiltrukket investeringer fra Kina og EU, er ikke Midtkorridoren et fenomen etter 2022. Tyrkia og dets sentralasiatiske partnere hadde allerede lagt betydelig grunnarbeid, noe som gjorde korridoren operativ og levedyktig. Mindre transittstater har også tatt praktiske skritt for å lette handelsflyten fra Svartehavet til Kina. Det vi ser nå, er mindre en reaksjon og mer en oppskalering av en visjon som allerede var godt i gang.
Nylige tyrkiske infrastrukturprosjekter, som modernisering av havner og jernbaner som forbinder Tyrkia, Georgia og Aserbajdsjan, samt utviklingen av logistikknutepunkter rundt Kaspihavet, har betydelig styrket regional tilkobling. Mellom januar og oktober 2024 økte godstransporten med 68 prosent. Disse tiltakene har allerede redusert transittider og åpnet nye økonomiske veier mellom Kina og Europa, der varer som tidligere tok 35 til 45 dager til sjøs nå bare tar 10 til 15 dager.
Fra et europeisk perspektiv gir ruten raskere tilgang til Sør-Kaukasus, Kaspihavet og Sentral-Asia gjennom havnene i Georgia og Tyrkia. Til tross for pågående forbedringer forblir Midtkorridoren en multimodal rute som avhenger av samarbeid mellom flere land og involverer både land- og sjøtransport.
Tyrkia har fokusert sine anstrengelser på å forbedre denne korridoren. Diplomatiske engasjementer med sentralasiatiske regjeringer viser klare prioriteringer, nemlig å redusere handelshindringer ved grenser og forbedre tilkoblingen mellom havner.
Diversifisering: Energi- og økonomiske ambisjoner
Utover korridoren søker Tyrkia også energidiversifisering gjennom tettere bånd til Kaspihavet. Til tross for sine gassfunn i Svartehavet i 2020, er Ankara fortsatt avhengig av eksterne energiforsyninger. Det arbeides aktivt med prosjekter som Trans-Anatolian Natural Gas Pipeline (TANAP), Trans-Adriatic Pipeline (TAP) og Sør-Kaukasus-rørledningen for å transportere kaspisk gass til Europa – noe som bidrar til å redusere avhengigheten av Russland og Iran.
Anstrengelser for å bringe turkmensk gass til europeiske markeder har pågått i over tre tiår, men har vært hemmet av geopolitiske og logistiske utfordringer. Blant de største hindringene har vært Ashgabats anstrengte forhold til Iran – et problem som nå delvis blir avhjulpet gjennom bytteavtaler – og Teherans egne ambisjoner om å bli en stor leverandør til Europa og Tyrkia.
Imidlertid tyder nylig fremdrift på en endring: I mars 2024 signerte Tyrkia og Turkmenistan en intensjonsavtale for å utvide samarbeidet innen gasssektoren. Dette fulgte et høynivåmøte i august 2023 mellom Turkmenistans utenriksminister Rashid Meredov og hans tyrkiske motpart Hakan Fidan, som fokuserte på å styrke handels- og økonomiske bånd – og la ytterligere grunnlag for at turkmensk gass endelig kan nå europeiske markeder via Tyrkia.
Disse tiltakene reflekterer Tyrkias bredere mål om å posisjonere seg som et energiknutepunkt mellom EU og Kaspihavet. I midten av mai signerte tyrkiske og aserbajdsjanske tjenestemenn en samarbeidsavtale om gassoverføring via Aserbajdsjan og Georgia. Dette kulminerte i en avtale 11. februar mellom Ankara og Ashgabat om å starte turkmenske gassleveranser til Tyrkia via Iran ved bruk av gassbytte-metoden.
Midt i dagens volatile energilandskap samsvarer denne strategien med Tyrkias mål om å diversifisere forsyningskilder og redusere avhengigheten av enkeltleverandører – spesielt Russland og Iran.
Den andre Karabakh-krigen akselererte Ankaras tilnærming til regionen, med Aserbajdsjan som Tyrkias største gassleverandør i 2019-2020. Dette samarbeidet har siden blitt utvidet, med Turkmenistan som nå spiller en mer aktiv rolle. Avtalen i januar 2021 mellom Aserbajdsjan og Turkmenistan om å utvikle Dostluk-gassfeltet sammen kan til og med gjenopplive den lenge diskuterte Trans-Kaspiske rørledningen, et prosjekt som lenge har blitt motarbeidet av Russland og Iran, som ser turkmensk gass som en trussel mot deres innflytelse i det europeiske markedet.
Militært samarbeid og politisk tilpasning
Tyrkia bruker også militære og forsvarsmessige bånd for å styrke sin tilstedeværelse i Sentral-Asia. Støtten til Aserbajdsjan under Karabakh-krigen i 2020 – der tyrkiske Bayraktar-droner viste seg avgjørende – vekket regional interesse for tyrkisk militærteknologi. Denne interessen har siden blitt oversatt til bredere forsvarspartnerskap.
I 2022 ble det inngått en avtale med Kasakhstan om å utvide militært samarbeid innen luftfart og produksjon av ubemannede luftfartøyer (UAV). Kirgisistan og Turkmenistan har også søkt forsvarssamarbeid med Tyrkia. For Bisjkek anses tyrkiske våpen som en balanserende faktor mot både Tadsjikistan og regional ustabilitet som stammer fra Afghanistan.
På den økonomiske fronten presser Tyrkia på for frihandelsavtaler og preferansehandelsavtaler med Usbekistan, Turkmenistan og Kirgisistan. Ankara har gjenopplivet Economic Cooperation Organisation (ECO), opprinnelig lansert i 1985 med Iran og Pakistan, for å fremme større handel. Selv om dens tidligere innflytelse var begrenset, passer ECOs reaktivering inn i Ankaras bredere østlige strategi.
Selv om Tyrkia ikke kan matche Kinas og Russlands økonomiske tyngde, utnytter det sterke kulturelle og religiøse bånd – sammen med økende strategisk relevans – for å utdype kommersielle relasjoner. Eksporten til Sentral-Asia nådde 12 milliarder dollar i 2022, en økning på 30 prosent fra året før. Bilateral handel med Turkmenistan nådde 2,5 milliarder dollar i 2023, med mål om å doble dette tallet snart.
Tyrkia har også signert frihandelsavtaler (FTA) med Kasakhstan (2016) og Usbekistan (2024), der sistnevnte avtale løftet båndene til strategisk partnerskapsstatus. I 2023 nådde handelen med Kasakhstan 6,4 milliarder dollar, og med Usbekistan 3 milliarder dollar – begge viste markant vekst fra tidligere år.
Skiftende geopolitikk og muligheter
Det som gjør Tyrkias tilnærming levedyktig, er at sentralasiatiske stater – spesielt Kasakhstan og Usbekistan – aktivt søker å diversifisere utenlandske partnerskap. Appellen ligger i å oppnå større autonomi i økonomiske og politiske beslutninger. Kirgisistan og Turkmenistan følger etter, med en økende preferanse for en multivektor utenrikspolitikk.
Russlands fokus på Ukraina har svekket dets tilstedeværelse i Sentral-Asia, og skapt rom for nye aktører. Samtidig fortsetter Kinas økonomiske dominans gjennom BRI å vokse. I denne sammenhengen presenterer Tyrkia seg som en mer kulturelt tilpasset, mindre påtrengende partner.
Denne trenden er institusjonalisert gjennom plattformer som Organisasjonen for tyrkiske stater (OTS), der alle tyrkisktalende land har samlet seg rundt en felles visjon. På OTS-toppmøtet i november 2024 forpliktet medlemmene seg til Visjon 2040 – en agenda rettet mot å takle klima-, økonomiske og geopolitiske utfordringer gjennom tyrkisk samarbeid.
På mange måter sammenfaller Tyrkias ambisjoner i Sentral-Asia og Kaspihavet ofte med vestlige geopolitiske interesser, spesielt i å redusere Russlands og Kinas innflytelse over regionen. Både Ankara og dets vestlige partnere deler en interesse i å fremme øst-vest tilkobling – gjennom rørledninger, jernbaner og handelsruter – som tilbyr alternativer til infrastruktur kontrollert av rivaliserende makter.
På et bredere nivå reflekterer Tyrkias engasjement den økende globale betydningen av Sentral-Asia. I de senere år har stormakter fra Europa og Midtøsten økt sine diplomatiske tilnærminger til de fem sentralasiatiske statene. Denne oppmerksomheten er ikke tilfeldig: Sentral-Asia befinner seg nå i hjertet av en multipolar verdensorden.
Tyrkias selvsikre fremmarsj i Sentral-Asia er et svar på skiftende geopolitiske strømninger – og en refleksjon av langvarige ambisjoner. Selv om landet fortsatt møter betydelig konkurranse fra Russland og Kina, vokser handlingsrommet. Ved å utnytte kulturell tilhørighet, strategisk geografi og tidsriktige investeringer i infrastruktur og energi, posisjonerer Tyrkia seg som en troverdig og innflytelsesrik aktør i regionen. Vinduet for muligheter er åpent – og Tyrkia trer gjennom det med målrettethet.
