Krigen i Ukraina kan være på vei mot et avgjørende vendepunkt. Etter høynivåforhandlinger i Saudi-Arabia har Kiev gått med på en 30-dagers midlertidig våpenhvile foreslått av Washington. Som svar har USA gjenopptatt militær bistand og deling av etterretning, noe som igjen endrer dynamikken i konflikten. Selv om dette forslaget legger press på Russland til å svare, er det bekymringer for at det kun kan føre til en fastlåst frontlinje fremfor en løsning på krigen.
Mens disse utviklingene pågår, gjenstår ett spørsmål: hvilken rolle vil Tyrkia spille i å forme en langsiktig fredsprosess?
I motsetning til vestlige makter som har inntatt en hard linje mot Moskva, har Tyrkia posisjonert seg som en pragmatisk megler, og balanserer forholdet til både Russland og Vesten.
Denne strategien er ikke ny—Ankara har lenge forsøkt å utnytte sin geopolitiske posisjon for å opprettholde regional stabilitet samtidig som de hevder sin strategiske autonomi. Men med fredsforhandlinger som nå får mer oppmerksomhet, kan Tyrkias diplomatiske og militære innflytelse vise seg avgjørende for å sikre en bærekraftig løsning.
Megleren mellom øst og vest
Siden konflikten startet, har Tyrkia balansert på en diplomatisk stram line. Som NATO-medlem har de fordømt Russlands aggresjon og bekreftet Ukrainas territorielle integritet.
Samtidig har de nektet å innføre sanksjoner mot Moskva og opprettholdt handel og sikkerhetsdialog med Russland. Denne doble tilnærmingen gjorde det mulig for Tyrkia å legge til rette for tidlige våpenhvileforhandlinger som ble holdt i Istanbul i 2022 og å megle en viktig kornavtale for Svartehavet for å dempe globale matvarekriser.
Selv midt i økende spenninger har president Recep Tayyip Erdogan vært urokkelig i sin oppfordring til dialog. Utenriksminister Hakan Fidan har nylig gjentatt Ankaras vilje til å være vertskap for ytterligere fredssamtaler, og understreket Tyrkias engasjement for å oppnå en "rettferdig og varig fred."
Dette samsvarer med Ankaras bredere utenrikspolitikk—å forhindre en eskalering som kan destabilisere Svartehavsregionen, et scenario som ville utgjøre en direkte sikkerhetstrussel for Tyrkia selv.
Geopolitiske motiver
Selv om fred er hoveddrivkraften bak Tyrkias meklingsinnsats, spiller strategiske interesser også en rolle. En langvarig krig i Ukraina kan forstyrre regionale handelsruter, påvirke energiforsyninger og øke økonomisk usikkerhet.
Videre, dersom konflikten eskalerer til en direkte konfrontasjon mellom Russland og NATO, vil Tyrkia finne seg i en stadig mer utsatt posisjon. Ved å opprettholde åpne kanaler med både Moskva og Kiev sikrer Ankara at de beholder innflytelse i fremtidige sikkerhetsforhandlinger.
Tyrkias kritiske rolle ble ytterligere understreket under det nylige europeiske sikkerhetstoppmøtet i London. I motsetning til tradisjonelle EU-makter, som er på linje med Washingtons tilnærming, fremhevet Tyrkias inkludering deres unike posisjon som en bro mellom vestlige sikkerhetsrammer og bredere eurasiske interesser.
Mens noen europeiske ledere fortsatt er nølende med Ankaras EU-medlemskap, har andre, som Polens statsminister Donald Tusk, møtt president Erdogan 12. mars for å diskutere regional stabilitet.
Så er det NATOs generalsekretær Mark Rutte, som har oppfordret EU til å forbedre forholdet til Tyrkia, og understreket behovet for å styrke kollektiv sikkerhet og forsvarsevner midt i skiftende amerikanske politikk.
Tyrkias NATO-dynamikk
Tyrkia forblir dypt integrert i NATOs sikkerhetsarkitektur. Uforutsigbarheten i USAs politikk—spesielt under skiftende administrasjoner—har fått europeiske ledere til å revurdere sine strategiske avhengigheter. For bare noen dager siden skapte USAs president Donald Trumps vaklende holdning til NATO-forpliktelser tvil om Washingtons pålitelighet, noe som forsterket behovet for at Europa utvikler uavhengige sikkerhetsstrukturer. I denne sammenhengen gjør Tyrkias robuste militære kapasitet dem til en uunnværlig sikkerhetspartner.
Samtidig har Ankara fulgt en mer selvsikker forsvarspolitikk, investert i egenprodusert militærteknologi og utvidet sin innflytelse i viktige konfliktområder.
Deres droneindustri har spilt en avgjørende rolle i Ukrainas forsvar, mens deres økende marine tilstedeværelse understreker deres interesse i å opprettholde kontroll over sikkerheten i Svartehavet.
Veien videre
Med USA som igjen engasjerer seg diplomatisk og en våpenhvile på bordet, må Tyrkia nå bestemme hvordan de skal hevde sin rolle i neste fase av fredsarbeidet.
Hvis Russland aksepterer forslaget, kan Ankara opptre som garantist, sikre at vilkårene overholdes og forhandle frem ytterligere tillitsskapende tiltak. Men hvis Moskva avviser tilbudet, kan Tyrkias innflytelse bli satt på prøve mens de navigerer økende press fra både NATO-allierte og deres økonomiske bånd til Russland.
Utover den umiddelbare våpenhvilen ser Ankara også på langsiktige fordeler. I bytte mot sine diplomatiske anstrengelser kan Tyrkia presse på for fornyede EU-tiltredelsessamtaler, kreve innrømmelser på visumfri reise for tyrkiske borgere og søke å oppgradere sin tollavtale med blokken.
Gitt deres rolle i å forme europeisk sikkerhet, kan de også presse på for større anerkjennelse av deres status innen NATOs strategiske rammeverk.
Enten våpenhvilen holder eller ikke, sikrer Ankaras diplomatiske manøvreringer at de forblir i hjertet av diskusjonene som former etterkrigsordenen. Deres evne til å opprettholde strategisk autonomi samtidig som de balanserer forholdet til både NATO-allierte og Russland, sementerer ytterligere deres rolle som en uunnværlig aktør i global diplomati.
