Det året falt Eid – en nasjonal høytid – på 18. august, midt i monsunens høydepunkt. Hjemme i Kolkata ringte den solide olivengrønne telefonen med sin tykke svarte ledning som forsvant bak de utsmykkede bena på vårt teakbord, som en hane uten slumreknapp. Det var Nani, min mormor, som inviterte oss på lunsj.

Jeg husker at jeg dro til henne, beskyttet av min favorittstore røde paraply. Hun hadde med kjærlighet laget et måltid med bengalsk pulao, en krydret lammegryte og en rekke andre delikatesser.

Senere skjemte hun oss bort med gaver som min mor aldri helt godkjente, som Tintin-tegneserier og sminkesett. Så fulgte historiefortellingene, etterfulgt av at vi fikk vår Eidi – små pengesummer som ofte gis til barn etter morgenbønnen på Eid. Nani var min faste historieforteller, som spant historier fra sin ungdom på 1930-tallet i før-partisjonens Kolkata.

Noen ganger under disse øktene viste hun oss sine skatter – minner hun hadde samlet gjennom et langt liv. Det var vakkert emaljerte Peek Freans-kjeksbokser som var omgjort til syskrin, sølvbetel-nøttbokser fra sen Mughal-tid og krystallfigurer av dyr som hun hadde plukket opp under reiser gjennom nordindiske byer som Moradabad og Agra på 1950-tallet.

Men på den regnfulle Eid-ettermiddagen avslørte hun noe mer verdifullt enn en historie.

Pent pakket inn i slitt, gulnende smørpapir lå en broket samling av Eid-postkort, hver med en kort håndskrevet melding. De var sendt av noen som het Jubeida, og alle bar poststempelet fra Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Fargene var utsøkte, designene forseggjorte. Gjennom disse kortene oppdaget jeg min bestemors beste venn – en person hun aldri hørte fra igjen etter 1952.

Hun hadde spart åtte dyrebare kort; andre hadde gått tapt etter at hun giftet seg, og flere kan ha blitt borte under partisjonen – delingen av Britisk India i 1947 til India og Pakistan, som utløste en av historiens største masseforflytninger, preget av utbredt vold og ufattelige tap.

Jeg var bare 11 år, men jeg surmulte i flere dager, knust over et vennskap som gikk tapt. "Hvorfor lette du ikke etter Jubeida?" spurte jeg stadig. Nani ble stille, før hun brøt ut i sitt varme smil og sa: "Men hennes Eid-kort er fortsatt her," før hun gikk tilbake til sine huslige gjøremål.

Nå, fem tiår senere, er både hun og hennes skatter borte. Men den monsun-Eid-en i 1981 lever videre. Det samme gjør de Eid-postkortene, med sine slitte kanter og hennes håndskrift – fragmenter av en tradisjon jeg stadig trekkes tilbake til, mens jeg forsøker å følge den falmende stien av varme og kameratskap som en gang ble båret av posten.

Den personlige touchen

I dagens verden med raske Whatsapp-meldinger er det få som tar seg tid til et håndskrevet Eid-postkort som enten leveres av en postmann eller legges forsiktig i en trepostkasse. Faktisk forsvinner disse postkassene selv – en gang voktere av varme og forventning – fra urbane hjem, kastet som relikvier fra en langsommere tid.

Mens Eid-hilsener alltid har eksistert – mer utdannede muslimske familier utvekslet håndskrevne meldinger i århundrer – blomstret tradisjonen med å sende trykte kort ved begynnelsen av 1900-tallet på det indiske subkontinentet.

Indias allerede etablerte trykkepresse – introdusert til regionen av jesuittmisjonærer på 1500-tallet – tok virkelig av på slutten av 1700-tallet med James Augustus Hickey som startet Indias første avis, Bengal Gazette, i 1780.

Den eksplosive veksten av jernbanen spilte også en viktig rolle: det som begynte som en 34 km lang linje mellom Mumbai og Thane, vokste til et nettverk på hele 25 000 km. På 1930-tallet hadde denne forbindelsen knyttet sammen Sør-Asias store urbane sentre – Kolkata, Delhi, Karachi, Lahore, Lucknow, Rangoon og flere – og muliggjorde en blomstring av utvekslingen av Eid-postkort.

Med industrialisering og økonomisk migrasjon savnet mange familiene sine på festdager som Eid. Et kort med en håndskrevet melding ble en håndgripelig gest av omtanke. Noen ser disse kortene som stille symboler på en voksende nasjonal bevissthet – en "ny identitet" som sakte vokste frem fra koloniale skygger.

Omar Khan, en historiker og forfatter basert i San Francisco, fortalte TRT World: "Eid-kort var virkelig store på 1930- til 1950-tallet, kanskje til og med 1960-tallet, og de eksisterer fortsatt, selv om de ikke er like forseggjorte som før eller i postkortformat, ettersom bruken av postkort generelt har gått nedover gjennom årene."

Tidlige Eid-kort i India var sterkt påvirket av britisk kolonial design. De etterlignet ofte tradisjonelle julekortscener, med snødekte hytter og frostede trær, med "Eid Mubarak" inngravert på urdu eller arabiske vers fra Koranen.

Men på 1930-tallet begynte lokale estetiske uttrykk å slå rot – takket være regionale trykkerier som Muhammad Hussain & Brothers i Lahore og Mahboob Al Matabah i Delhi. Kort begynte å vise jenter som svingte under mangotrær i full blomst, pastorale landskap og bilder av Mekka og Medina – uttrykk for en kollektiv kulturell identitet.

De ble solgt i bokhandler, på spesialiserte gratulasjonskortboder som dukket opp før Eid, eller stappet i jutesekker for å bli solgt utenfor skoler og høyskoler. Pyntet med urdu- og arabisk kalligrafi og poetiske vers, bar disse kortene tidens estetikk og følelser. De var ikke bare hilsener; de var bærbare kunstverk.

Stille, men intensjonelt

Fremveksten av mobiltelefoner og plattformer som Whatsapp ville til slutt endre måten folk kommuniserte på. I løpet av de siste to tiårene har håndlagde eller trykte Eid-kort stort sett blitt erstattet av raske e-kort eller masseutsendte standardiserte hilsener. Men ønsket om skjønnhet, innsats og meningsfull forbindelse har ikke forsvunnet – det har bare tatt lengre tid å finne veien tilbake.

Daak Vaak, en digital plattform som kuraterer glemte historier og kunst fra subkontinentet, har eksperimentert med festkort. "Vi har redesignet Eid-kort," fortalte Insha, som håndterer Daak Vaaks sosiale medier, til TRT World. Hun merker en "langsom endring" men en oppmuntrende en, og forsikrer at "mange av våre kunder nå kjøper postkort og sender håndskrevne meldinger til sine kjære."

Illustratøren Haider Ali, basert i California og oppvokst med svart-hvitt Tamil-filmer og en forståelse for hengivenhetskunst, forstår hvorfor Eid-kort kan være på vei tilbake. "Folk vil føle seg ivaretatt igjen... De vil at noen skal ta seg tid til å sende et kort, skrive en melding for hånd, vise at de gir dem spesiell oppmerksomhet."

Denne forsiktige gjenoppblomstringen handler ikke bare om estetikk eller trender. Det er også en stille motstand mot frakoblingen som følger med det digitale livet. Etter hvert som verden blir raskere, bremser folk ned – velger å bruke noen minutter på å skrive en melding i stedet for fem sekunder på å kopiere en.

I en tid hvor alt føles forgjengelig, føles et gratulasjonskort varig. Det kan gjemmes bort i skuffer, gjenoppdages år senere, og fortsatt få deg til å smile – som bunken min Nani en gang viste oss, pakket i smørpapir, myknet av tidens tann.

Jeg vender ofte tilbake til den Eid-en i 1981, til min bestemors stille smil da hun brettet ut de slitte postkortene fra en venn som tiden hadde tatt fra henne.

I en verden som beveger seg raskere enn noen gang, er kanskje gjenoppblomstringen av Eid-kort ikke bare nostalgi – det er minner som blir til intensjon.

Kanskje dagens håndskrevne hilsener ikke prøver å gjenskape fortiden, men å bevare det som var viktigst i den: omsorgen, tiden, det å rekke ut en hånd. En måte å si, du betyr noe, med blekk som varer.