På forrige måneds møte i EU-Israel-assosiasjonsrådet uttrykte Brussel støtte til gjenoppbygging av Gaza, en utvidet våpenhvile og retur av fordrevne palestinere til sine hjem.
Nå forsterker EU sine oppfordringer mot Israels blokade av nødhjelp til Gaza og uttrykker «dyp bekymring» over volden på den okkuperte Vestbredden, hvor israelske styrker fortsetter å angripe flyktningleirer og målrette hele byer i nord.
Men til tross for all retorikken om å forme Gazas fremtid og opprettholde folkeretten, er det tegn på at EU ikke er villig til å sette sine løfter ut i livet.
Her er hva som står i veien.
Dype splittelser og begrenset innflytelse
Motstridende posisjoner om Israel og Palestina undergraver EUs besluttsomhet når det gjelder gjenoppbyggingen av Gaza. EU har stilt seg bak Kairos gjenoppbyggingsplan på 53 milliarder dollar for Gaza, som avviser all form for vold og ekstremisme, og gjør det klart at fordrivelse av palestinere fra Gaza ikke er aktuelt.
Men EUs egen historie med å unnlate å holde Israel ansvarlig for grove overgrep står i kontrast til løftet om å verdsette internasjonal humanitær rett og beskytte palestinske liv.
Se bare på kravene fra Spania og Irland om å gjennomgå Israel-EU-assosiasjonsavtalen, det viktigste dokumentet for handel og politiske relasjoner mellom partene. Selv om artikkel 2 i avtalen tydelig knytter bilaterale bånd til «respekt for menneskerettigheter», nektet mange EU-land å ta opp saken til diskusjon forrige uke.
Dette gir i praksis Israels handlinger, inkludert folkemord, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten, en rask fripass.
«EU-land, inkludert Tyskland, Ungarn og Slovakia, ønsker å skjerme Israel fra enhver meningsfull kritikk,» forklarer Michael Lynk, førsteamanuensis ved juridisk fakultet ved Western University i Ontario.
«Dette lammer effektiv politisk handling fra EU og svekker noe av den politiske innflytelsen som kunne vært brukt dersom unionen var mer samlet.»
Selv om en viss enighet skulle oppnås, står EU overfor betydelige begrensninger i sin innflytelse.
I over tre tiår har USA hatt en dominerende rolle i å forme Israels kontroversielle fredsprosess med Palestina, og denne innflytelsen strekker seg nå til støtte for gjenoppbygging i Gaza.
Washingtons fornyede støtte til en bredt fordømt «overtakelse» av Gaza kan komplisere EUs innsats, ettersom Brussel søker å unngå permanent fordrivelse av palestinere.
I tillegg presenterer EUs forsøk på å implementere den Egypt-ledede gjenoppbyggingsplanen en egen utfordring: det kan til slutt kreve USAs støtte for effektiv gjennomføring.
Det som ytterligere svekker EUs innflytelse, er unionens dårlige historikk når det gjelder å stabilisere Gaza og den okkuperte Vestbredden. Tidligere sanksjoner mot israelske bosettere og enheter har ikke ført til noen betydelig endring i den permanente israelske okkupasjonen, en nøkkelfaktor for å beskytte den palestinske befolkningens verdighet.
I tillegg har EU bevisst oversett tidlige bevis på israelske krigsforbrytelser som ble levert av unionens egen spesialrepresentant for menneskerettigheter, og unngått råd om å suspendere politiske bånd eller nekte eksportlisenser for våpen.
Med slike holdninger tydelige under Israels 15 måneder lange folkemord, hvordan kan palestinerne stole på at EU vil endre kurs i etterkant?
Til tross for alle disse svakhetene kunne EUs vei til kursendring ha kommet innenfra. Spania og Irlands aktivisme for Palestina fjerner enhver tvil.
«Som pådrivere for en mer balansert og seriøs europeisk politikk, og ved å sette et eksempel på hvordan dette kan anvendes uten store kostnader, setter Spania og Irlands aktivisme for Palestina en moralsk presedens som inviterer andre til å følge etter,» sier Hussein Ibish, seniorforsker ved Arab Gulf States Institute i Washington, til TRT World.
Medskyldighet i israelske krigsforbrytelser
EUs vilje til å risikere alvorlig medskyldighet i israelske krigsforbrytelser undergraver også unionens troverdighet i Palestina-spørsmålet.
Se bare på Israels ulovlige bosettingsutvidelser. EU har nektet å bryte handels- og forretningsforbindelser med bosettingene, til tross for en økning i statlig støttede bosetterangrep og riving av palestinske hjem.
Gitt at å bryte bånd er nøkkelen til å sikre EUs egen overholdelse av Den internasjonale domstolens kjennelse fra 2024, risikerer EU medskyldighet i bosettingsrelaterte forbrytelser mot palestinerne – den samme befolkningen unionen håper å beskytte.
Det er også et faktum at EU rett og slett ikke har gjort nok når det gjelder den okkuperte Vestbredden til dags dato. Tenk på tvangsfordrivelse: Brussel sto på sidelinjen og så på mens Israel tvangsflyttet 40 000 palestinere de siste ukene, og tilbød ikke annet enn retorisk fordømmelse for en handling unionen anser som en «krigsforbrytelse» og et brudd på folkeretten.
EUs mangel på press ser ut til å gi Israel carte blanche til å fortsette med den største tvangsfordrivelsen av palestinere på den okkuperte Vestbredden på flere tiår, og har økt frykten for en bredere annektering av ulovlige bosettinger under statsminister Benjamin Netanyahu.
Hvordan reduserer dette risikoen for vold eller bringer de palestinske områdene nærmere relativ ro?
I stedet har EUs passive tilnærming til den okkuperte Vestbredden styrket Israels ytre høyre-regjering til å fremme et nytt annekteringsforslag.
«Israels langsiktige mål er å utvise så mange palestinere som mulig og eliminere palestinske krav om suverenitet en gang for alle,» sier Muhannad Ayash, professor i sosiologi ved Mount Royal University i Canada, til TRT World.
«Disse målene strider mot det EU offentlig uttaler er deres mål.»
EUs egne handlinger undergraver tilnærmingen til Gaza og fremtiden for den okkuperte Vestbredden. Unionen er preget av splittelser om Israel og Palestina, har begrenset innflytelse, og kan ikke forkynne langsiktig fred når noen av dens egne medlemsland har bidratt til Israels folkemord.
