Siden 1990-tallet har Afghanistan fremstått som en sentral aktør i den globale narkotikaøkonomien, med en særlig betydelig økning i opiumproduksjonen etter 2001.
Innen 2020 hadde Afghanistan blitt verdens ledende leverandør, og sto for omtrent 85 prosent av den globale opium forsyningen.
Dette landskapet begynte å endre seg med Talibans tilbakekomst til makten i 2021.
Kort tid etter at de tok kontroll, utstedte Taliban-administrasjonen et dekret som forbød dyrking av valmueplanten, som opium utvinnes fra. Forbudet medførte flere straffetiltak mot de som brøt det.
Selv om denne beslutningen gjenspeiler lignende politikker som ble håndhevet under Talibans første styre mellom 1996 og 2001, har den blitt vedtatt innenfor en markant annerledes lokal og global kontekst.
Følgelig er spørsmål om i hvilken grad Talibans valmueforbud har blitt håndhevet, samt dets innenlandske og regionale implikasjoner, fortsatt i forkant av samtidige politiske debatter og feltobservasjoner.
Da og nå: Hva har endret seg?
Da Taliban inntok Kabul i 1996, hadde Afghanistan allerede nådd et kritisk punkt i den globale opiumproduksjonen.
Økonomisk kollaps, oppløsning av statlig autoritet og stigende opiumpriser skapte et gunstig miljø for utbredt valmuedyrking.
I denne perioden tjente Taliban indirekte på narkotikaøkonomien gjennom skatter på landbruksproduksjon.
Men i 1999, med Mullah Mohammed Omars erklæring om et valmueforbud, endret politikken seg betydelig; det ble opprettet spesialkommisjoner, strenge sanksjoner ble innført, og innen 2001, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), hadde valmuedyrkingen gått ned med omtrent 91 prosent.
Etter Talibans overgang til et væpnet opprør i løpet av 2000-tallet, ble gruppens forhold til narkotikaøkonomien omstrukturert.
Inntektene ble i økende grad hentet ikke direkte fra produksjon, men fra transport, sikkerhetstjenester, beskatning og smuglertillatelser.
Innen 2018 skal Taliban ha tjent rundt 20 prosent av sine inntekter fra landets narkotikamarked.
Dette finansielle grunnlaget gjorde det mulig for Taliban å styrke sin militære kapasitet og konsolidere sin innflytelse på bakken. Samtidig undergravde det den folkelige støtten til sentralregjeringen, noe som ytterligere destabiliserte sikkerhetsapparatet.
I løpet av Taliban sin andre styringsperiode utstedte lederen Mullah Hibatullah Akhundzada et dekret den 14. april 2022, som offisielt forbød valmuedyrking og opiumproduksjon i Afghanistan.
Det ble offentlig kunngjort at de som brøt forbudet ville få avlingene sine beslaglagt og møte strenge straffer. Likevel ble ikke den forventede effekten av forbudet observert i det første året. Tvert imot indikerte data fra UNODC at valmuedyrkingsområdene økte med 28 prosent i 2022.
Denne situasjonen endret seg betydelig fra tidlig i 2023.
Ifølge data fra UNODC falt området under valmuedyrking kraftig til 10 800 hektar i 2023 fra 233 000 hektar bare et år tidligere, i 2022.
I løpet av samme periode falt opiumproduksjonen fra 6200 tonn til 333 tonn, noe som representerer en nedgang på 95 prosent.
Uavhengige kilder som utfører feltanalyser basert på satellittbilder, som AlcisGeo, har bekreftet disse funnene. For eksempel falt opiumdyrkingen i Helmand-provinsen fra 129 640 hektar i 2022 til bare 740 hektar i 2023.
I 2024 økte imidlertid opiumproduksjonen i Afghanistan med 30 prosent sammenlignet med året før, og nådde 433 tonn. Til tross for denne økningen er tallet fortsatt 93 prosent lavere enn nivåene fra 2022.
Disse dataene indikerer at Taliban-administrasjonen har oppnådd en bemerkelsesverdig kortsiktig suksess med å håndheve opiumforbudet. Likevel avhenger bærekraften i denne suksessen av en transformasjon av den eksisterende sosioøkonomiske strukturen.
Opiumdyrking i Afghanistans landlige økonomi er ikke bare en ulovlig aktivitet, men oppfattes også som en uunnværlig form for selvbergingsjordbruk.
Spesielt i provinser som Helmand, Nangarhar og Kandahar har opiumdyrking blitt nesten den eneste kilden til levebrød for mange bønder på grunn av langvarige infrastrukturunderskudd, begrenset statlig støtte og begrenset markedstilgang.
Derfor er landbruksreformer, markedsintegrasjon og utvikling av alternative inntektskilder avgjørende for at opiumforbudet skal forbli effektivt på mellomlang og lang sikt.
Videre, i 2024, flyttet opiumdyrkingen geografisk fra de tradisjonelt tette sørvestlige regionene mot nordøst. Spesielt utvidet dyrkingen i Badakhshan-provinsen seg med hele 381 prosent.
Denne endringen tilskrives Talibans strenge kontroll i sør, i motsetning til forholdsvis svakere tilsyn i nordøst. I tillegg har nordøstens nærhet til grensene til Kina, Tadsjikistan og Pakistan bidratt til en omkonfigurering av narkotika smuglerruter.
Videre har Talibans historiske forhold til narkotikaøkonomien ikke vært begrenset til bare opiumproduksjon.
Over tid har det utviklet seg til et mer komplekst system som involverer kontroll over smuglerruter, innkreving av gebyrer fra narkotikasmugling og forvaltning av transportnettverk, som fungerer som kilder til organisatorisk finansiering.
For tiden, med nedgangen i opiumproduksjon, går denne strukturen i økende grad over til syntetiske stoffer.
Fremvoksende trender i narkotikaøkonomien
Selv om Taliban-administrasjonens valmueforbud kan betraktes som en kortsiktig suksess, genererer transformasjonen som skjer i landets narkotikaøkonomi nye og komplekse utfordringer for regional sikkerhet og økonomisk stabilitet.
Nylige rapporter utstedt av US Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (SIGAR) avslører at til tross for forbudet, vedvarer massive opiumlagre akkumulert over år, spesielt i Sør-Afghanistan. Disse reservene er estimert til å overstige 16 000 tonn, tilstrekkelig til å dekke den globale opiumetterspørselen i flere år.
Denne situasjonen begrenser betydelig virkningen av suspensjonen av valmuedyrking på den globale narkotikaforsyningen, i det minste på mellomlang sikt.
Videre er den pågående transformasjonen i narkotikaøkonomien ikke bare drevet av tilbud, men også bemerkelsesverdig når det gjelder strukturelle endringer i produksjon og handel.
Mens Taliban forbyr opiumdyrking, har produsentene i økende grad gått over til produksjon av syntetiske stoffer, med metamfetaminproduksjon som viser en markant økning de siste årene.
Flere internasjonale organisasjoner, inkludert UNODC, rapporterer at metamfetamin – utvunnet fra efedraplanten og produsert til lav kostnad – har blitt utbredt i det sørøstlige Afghanistan som et alternativ til tradisjonell opiumhandel.
Rapportene indikerer videre en økning i produksjonen av syntetiske tabletter kjent lokalt som «tablet K», som kan inneholde metamfetamin, opioider og MDMA, et syntetisk stoff kjent som «ecstasy». Denne nye trenden signaliserer en ny bølge av trusler mot både grensesikkerhet og regional folkehelse.
Eksistensen av betydelige opiumlagre sammen med økende produksjon av metamfetamin har implikasjoner som strekker seg utover Afghanistans interne dynamikk.
Naboland som Iran, Tadsjikistan og Pakistan, som bekrefter Talibans besluttsomhet om å håndheve opiumforbudet, har rapportert en betydelig økning i syntetisk narkotikasmugling i nyere tid.
Spesielt fremhever metamfetaminrelaterte narkotikaarrestasjoner og beslagleggelser i Iran den utbredte naturen av syntetiske narkotika som stammer fra Afghanistan.
I denne sammenhengen er det tydelig at regionale etterretnings- og grensesikkerhetsmekanismer fortsatt er utilstrekkelig forberedt på å møte den nye trusselen fra syntetiske narkotiske stoffer.
Talibans opiumforbud tolkes ofte som et forsøk på å oppnå internasjonal legitimitet. Imidlertid kan denne jakten på legitimitet til syvende og sist svikte i fravær av økonomisk bærekraftige alternativer.
Så lenge alternative levebrødsprosjekter rettet mot befolkningen på landsbygda forblir utilstrekkelige, vil sannsynligheten for at opiumlagre utnyttes i svarte markeder eller utvidelsen av syntetisk narkotikaproduksjon hindre Talibans evne til konsekvent å opprettholde sine forbud.
Talibans forsøk på å kontrollere narkotikaøkonomien ser ut til å neppe oppnå langsiktig suksess hvis de forblir begrenset til sikkerhetsorienterte tiltak alene.
En ekte transformasjon kan bare realiseres gjennom en omfattende strategi som omfatter utvikling av distriktene, landbruksreform, alternativ inntektsgenerering og forbedret grenseoverskridende samarbeid.
Ellers risikerer valmueforbudet å forbli bare et politisk instrument for styring, til slutt erstattet av en mer kompleks og mindre kontrollerbar syntetisk narkotikaøkonomi.
