Det har gått 600 dager siden Israel startet sin krig mot Gaza. Seks hundre dager med nådeløs bombing, konstruert sult, massedeplassering og ubeskrivelig sorg. Og den såkalte siviliserte verden har ikke bare sett på i stillhet – den har muliggjort hver eneste dag av det.
Hva kaller du det når over 55 000 palestinere, inkludert mer enn 16 000 barn, blir drept og likevel står ikke Israel til ansvar? Når sult brukes som et våpen? Når vann, drivstoff, medisiner og humanitær hjelp systematisk blokkeres fra å nå en befolkning som for det meste består av flyktninger?
Du kaller det folkemord.
Det er ikke bare mitt ord. Det er ordet som brukes av ledende folkemordsforskere, store menneskerettighetsorganisasjoner og et økende antall eksperter fra FN.
Faktisk erklærte FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese, at det er «rimelig grunn til å tro» at folkemord blir begått i Gaza.
En felles uttalelse fra 20 FN-eksperter advarte om et «folkemord som utspiller seg», og andre FN-organer har gjentatt disse konklusjonene. Selv høytstående humanitære tjenestemenn i FN, som undergeneralsekretær Tom Fletcher, har åpent brukt begrepet for å beskrive det som skjer i Gaza.
Dette er ikke bare en juridisk teknikalitet. Det er en moralsk alarm.
Og mens juridiske institusjoner sakte tar igjen det palestinerne har skreket om i nesten to år, fortsetter bombene å falle. Barna fortsetter å dø. Og vestlige regjeringer fortsetter å bevæpne, skjerme og unnskylde staten som utfører drapene.
Vestens moralske sammenbrudd
Jeg skriver ikke bare som palestiner. Ikke bare som en som har mistet familie. Jeg skriver som en som ser verden mislykkes, i sanntid. Min familie i Gaza er fortsatt fordrevet. Fortsatt sultne. Fortsatt i sorg. Fortsatt utrygge.
Jeg skriver fra London, hvor jeg har marsjert, ropt, tryglet og grått – mens den britiske regjeringen fortsetter å diskutere om Israels handlinger er «uforholdsmessige» eller om det «kan» være brudd på internasjonal lov.
I et politisk program på en søndagsmorgen sa Storbritannias visestatsminister, Angela Rayner, at det «ikke var deres posisjon» å avgjøre om Israel bryter internasjonal lov. Dette skjedde mens over 800 britiske advokater og dommere signerte et åpent brev til statsminister Keir Starmer, der de oppfordret regjeringen til å handle mot Israels «alvorlige brudd på internasjonal lov».
Som om moral var valgfritt. Som om Storbritannias virkelige posisjon ikke er å stoppe drapene, men å fortsette å selge våpnene som gjør det mulig.
Senere, i det samme programmet, sto Kemi Badenoch – nå lederen for det konservative partiet og potensielt den neste britiske statsministeren – på nasjonal TV og anklaget Keir Starmer for å «heie på terrorister». Hvorfor? Fordi han erkjente at Israel kan ha begått krigsforbrytelser.
Seks hundre dager med slakt. Og fortsatt, for de ved makten, er det eneste spørsmålet: «Men hva med Hamas?»
Som om det rettferdiggjør å brenne barn levende. Som om det unnskylder massedrap på sivile og den langsomme, bevisste utsultingen av en hel befolkning.
La meg si dette tydelig: Hvis dette ikke er folkemord, hva er det da?
I løpet av disse 600 dagene har Israel bombet sykehus, skoler, moskeer, kirker, bakerier og flyktningleirer. De har drept hele familier – og slettet etternavn fra folkeregisteret. De har angrepet journalister, FN-tilfluktsrom, hjelpearbeidere og ambulanser. De har brent folk levende. De har gjort telt om til kister.
Og gjennom alt dette har vestlige ledere ikke svart med annet enn tom retorikk, vage «bekymringer» og meningsløse «advarsler». Som om Israel trenger flere advarsler. Som om den daglige nedslaktingen ikke er advarsel nok.
Folkemordet som skjedde rett foran øynene våre
Da min seks år gamle niese, Juri, ble drept, lå hun og sov i sengen sin. Familiens hjem – ikke at noe sted i Gaza noen gang var trygt – ble bombet og jevnet med jorden. Hennes fem år gamle søster ble skadet. Faren hennes såret.
Hennes bestefar også. Juris lille kropp ble trukket ut av ruinene av slektninger og begravet i en massegrav – det var for mange døde den dagen til at det kunne holdes ordentlige begravelser.
Hvordan kan du forsvare dette?
Hvordan kan du rettferdiggjøre at spedbarn sulter? Bombingen av Rafah, hvor familier ble bedt om å flykte «for sikkerhets skyld»? Massegravene som ble oppdaget rundt sykehus, hvor kroppene viste tegn på tortur og henrettelse?
Det kan du ikke – med mindre du mener at palestinske liv er mindre verdt.
Det er den stilltiende logikken bak enhver vag fordømmelse, enhver feig uttalelse om «dyp bekymring».
For da to israelere ble drept i Washington DC forrige uke, skapte det internasjonale overskrifter.
Men når tusenvis av palestinske barn blir slaktet, debatterer verden definisjonen av folkemord – samtidig som de fortsetter å forsyne staten som utfører drapene med våpen.
Dette er ikke en krig mellom likeverdige parter. Det har det aldri vært. Dette er den mektigste militærmakten i regionen – støttet av de mektigste nasjonene på jorden – som beleirer en befolkning av fangede flyktninger. Halvparten av dem er barn.
Og verden tillot det ikke bare – den bidro til at det skjedde.
Ikke bare ved å ikke gjøre noe. Men ved å gjøre for mye i feil retning – stilne kritikk, sparke journalister, forby protester, kriminalisere solidaritet. I Storbritannia har jeg sett folk miste jobbene sine bare for å si ordet «Palestina».
Jeg har sett britiske medier nekte å si «folkemord» – samtidig som de gir taletid til israelske talspersoner som benekter at palestinske barn i det hele tatt eksisterer.
Seks hundre dager.
Det skulle aldri ha vart så lenge. Hver eneste dag det fortsetter er ikke bare en tragedie – det er et valg.
Og historien vil huske at dette folkemordet ikke skjedde i hemmelighet. Det skjedde direkte. I HD. På hver skjerm. På alle språk.
Vi fortalte dere det. Vi forteller dere det fortsatt.
Det eneste spørsmålet nå er: Hvor mange dager til vil det ta før verden endelig sier: nok?
