Det finnes ingen by i verden som Istanbul — hvor kontinenter møtes, imperier hviler under stein, og tiden ikke går fremover, men sirkler tilbake.

Men kanskje kommer dette mest til uttrykk i et dempet teater ved siden av Ayasofya-moskeen, hvor Legends of Istanbulutspiller seg hver kveld som Tyrkias første immersive teateropplevelse, født av byens egne myter.

En sammensmelting av teknologi, koreografi, lyd og fortelling – Legends of Istanbul, lansert i april 2025, skildrer ikke bare Istanbuls fortid — det gjenoppvekker den. Ikke i et museum, ikke i et klasserom, men på en levende, pulserende scene bare meter unna landemerkene som ga opphav til historiene.

«Vi ønsket ikke bare å informere. Vi ville at folk skulle føle Istanbul,» sier Murat Ceylan, forestillingens skaper og regissør. «Når forestillingen er over og du går ut, står du ansikt til ansikt med de samme gatene hvor disse historiene ble født.»

I motsetning til tradisjonelle sceneoppsetninger eller historiske rekonstruksjoner, befinner Legends of Istanbul seg i skjæringspunktet mellom immersiv kunst og kulturell diplomati.

Projiserte visuelle effekter smelter sømløst sammen med Istanbuls historiske arkitektur, mens dansere gestalter minner som vekkes til live. Bare noen skritt fra Basilikasisternen utspiller forestillingen seg midt i århundrer med keiserlig arv — og forvandler myter til rom og tilskuere til deltakere.

Hver dag klokken 16.00 kan besøkende fra Türkiye og utlandet ta opplevelsen et skritt videre ved Yucel Arts Center i Fatih – ved å prøve forestillingskostymer og tre inn i selve historien, og bli en del av Istanbuls levende legende.

Det som gjør det enda mer bemerkelsesverdig, er opprinnelsen: Murat Ceylan, en industriingeniør utdannet ved Boğaziçi-universitetet, byttet ut systemer og regneark med lys og legender.

“Ingeniørfaget lærte meg å bygge rammeverk. Og dette showet er et levende system – emosjonelt, historisk, visuelt,” sier han. “Men Istanbul trengte noe eget. Noe tidløst, og likevel presserende nå.”

Denne forestillingen er den første i Türkiye der et multi-sensorisk fortellerformat, som bruker digital scenografi og romlig design for å fordype publikum i legenden, har blitt brakt til live.

Hvorfor akkurat disse åtte legendene?

Når lyset skifter, befinner vi oss omgitt av Jomfrutårnet, som reiser seg som et spørsmålstegn i Istanbulsundet.

I århundrer har dette tårnet vært sentrum for utallige legender — fra historien om en prinsesse dømt av en profeti, til et ensomt vakttårn som leder sjømenn gjennom natten. Et sted for mysterier, for grenser, for skjebne.

Så vender blikket vårt seg mot den motsatte bredden. Hezarfen Ahmed Çelebi står på toppen av Galatatårnet, vinden river i vingene hans. Under ham strekker Istanbulsundet seg vidt og vilt — en sølvglinsende åre av tvil.

Byen holder pusten — tiden stanser, som om selv historien er usikker på hva som kommer.

Bak ham ligger et imperium skeptisk til flukt; foran ham, himmelen over Üsküdar og silhuetten av Jomfrutårnet, tidløs og ventende.

Med ett dypt åndedrag hopper han – ikke bare opp i luften, men inn i legenden.

«Denne scenen handler om troen på det umulige,» sier Turgay Temiz, showets driftsdirektør. «Det handler om å drømme noe så vilt at det skaper historie.»

Og mer: fra den spirituelle elegansen til virvlende dervisher, til Mimar Sinans arkitektoniske briljans, erobringens torden, dansen på travle markeder, stillheten av forbudt kjærlighet, og flimringen av tapt profeti – hver legende utfolder seg som Istanbul selv: lagdelt, uforutsigbar og uendelig levende.

Karakterer som overskrider

Hver utøver spiller flere roller, ofte med bare sekunder til å forvandle seg mellom identiteter.

«Det er så mange karakterer å legemliggjøre, og tempoet er intenst,» sier danser Tugce Doygunel. «Men når du føler publikums energi, blir det spennende. Du innser at dette ikke bare er et show – det er minner gjort synlige.»

Skuespiller Ozan Fakioglu, som gir liv til figurer fra Hezarfen til Fatih Sultan Mehmet, sier: «Når du går ut etter forestillingen, ser du byen annerledes. Horisonten er ikke bare arkitektur lenger. Det er historie.»

For mange seere er Legends of Istanbul deres første møte med disse historiene – ikke som fakta, men som følelser.

«Jeg lærte ting jeg aldri hadde visst,» sier Elif Baris, en videregående skole-elev. «Som hvordan Mimar Sinan mottok spesielle steiner fra Sultanen for å restaurere en moské. Det visuelle gjorde at det føltes ekte. Jeg har fortalt alle at de må se det.»

Hennes mor, Aygul Baris, som underviser ved en internasjonal skole, var like rørt: «Det var gledelig og informativt. Vi hadde det gøy – og vi husket. Jeg anbefaler det sterkt til familier og studenter.»

Sibel Canavar, en annen pedagog, ser det som mer enn en forestilling: «Dette burde være en del av utdanningen. Når det visuelle, lyden og historien kommer sammen slik, blir historien uforglemmelig. Jeg vil oppmuntre mine elever og deres foreldre til å gå.»

Utover underholdning

For Ceylan og Temiz fungerer showet også som myk makt – en måte for Türkiye å fortelle sin egen historie, med sin egen stemme. «Dette er ikke bare turisme,» sier Temiz. «Det er kulturelt eierskap. Vi sier: dette er våre historier – og vi er stolte av dem.»

Planer er underveis for å utvide formatet over hele Türkiye: fra Kappadokias eventyrskorsteiner til Antalyas solfylte ruiner, kan hver region snart iscenesette sine egne levende legender.

«Hver by er sitt eget epos,» sier Ceylan. «Vi ønsker å skape et nasjonalt mytologiarkiv – et som folk kan gå gjennom.»

I det den siste scenen avsluttes, dempes lysene. Men myten stopper ikke der.

For når teaterdørene åpnes, vender ikke publikum tilbake til nåtiden. De trer rett inn i legendene. Inn i Galata. Inn i lyden av Istanbulstredet. Inn i ekkoet av hvert ord de nettopp har hørt.

«Disse historiene er ikke gamle,» hvisker Ceylan. «De er våre. De lever. Og vi bærer dem videre – hver dag, i hvert steg.»

Og i det øyeblikket blir Legender om Istanbul det det alltid har vært ment å være: ikke en scene, men en by som husker seg selv.