Forrige måned samlet kolleger og jeg oss i Istanbul for en workshop med tittelen ‘Syria: Religion i revolusjon, krig og fordrivelse’.

Som eksperter på Syria presenterte vi våre funn med en god dose ydmykhet, vel vitende om at mye av det vi trodde vi visste om religion og revolusjon i Syria, ble formet under det nå oppløste Assad-regimet.

Til tross for usikkerheten om hva fremtiden bringer, uttrykte de fleste deltakerne en forsiktig optimisme om mulighetene for en overgang til et post-Assad Syria.

Da vi avsluttet oppholdet vårt i Tyrkia, kom nyheten om voldelige sammenstøt langs den syriske kysten. Mine kolleger og jeg ble bekymret og vurderte muligheten for at elementer i overgangsregjeringen hadde gått egne veier og utført hevndrap mot den alawittiske minoriteten, som Assad-familien så grundig hadde brukt som et politisk verktøy.

Likevel konkluderte vi i Istanbul med at støvet må legge seg før vi kan gi en autoritativ analyse – både om denne siste voldsbølgen, hvem som bærer hovedansvaret, og hva det til slutt betyr for Syrias fremtid.

Det vi derimot kunne konkludere med, var at overgangsregjeringen umiddelbart må etablere en uavhengig og grundig mekanisme for å stille ansvarlige for hevndrap til ansvar.

Sektarianisme i Syria er ikke en uunngåelig skjebne – Assad-regimet bygde bevisst sin sikkerhetsstat ved å nøre opp under fordommer, men spenningene mellom landets sunnimuslimske majoritet og dets mange religiøse og etniske minoriteter trenger ikke å definere landets politiske fremtid. Med riktige tiltak fra overgangsregjeringen kan tidligere konflikter overvinnes.

Men da jeg forlot Tyrkia og vendte tilbake til sosiale medier, var det lett å få inntrykk av at en sekterisk Syria allerede var en gitt konklusjon.

Uten hensyn til mangelen på klare fakta på bakken, erklærte "tastaturkrigere" åpen sesong på Syrias religiøse minoriteter.

Mange gikk til og med utover den alawittiske minoriteten og hevdet at syriske kristne systematisk blir drept i stort antall av overgangsregjeringen ledet av Ahmed al-Sharaa.

Det syriske kristne samfunnet har siden avkreftet disse påstandene, med pastorer fra kristne kirker i Latakia, den katolske biskopen av Syria og andre kristne ledere i landet som eksplisitt benekter påstander om omfattende forfølgelse av kristne fra overgangsregjeringen.

Likevel fortsetter disse påstandene å spre seg og blir delt av innflytelsesrike vestlige figurer som høyreorienterte talkshow-vert Tucker Carlson og verdens rikeste mann, Elon Musk, som begge har millioner av følgere på sosiale medier.

Tenner opp ild på nettet

For oss som har spesialisert oss på Syria det siste tiåret, er dette ikke en isolert hendelse. Snarere er det en del av en målrettet desinformasjonskampanje som har spredt seg siden starten av de syriske opprørene i 2011.

Selv før begrepet "fake news" ble en del av vårt globale vokabular med Donald Trumps fremvekst, klarte desinformasjonskampanjer på sosiale medier å forvrenge en syrisk-ledet folkelig protestbevegelse – i takt med Den arabiske våren – til å fremstå som en CIA-styrt plan for å styrte en "populær leder" av en suveren arabisk stat.

Etter hvert som det syriske opprøret fortsatte, intensiverte hovedsakelig russisk-støttede desinformasjonskampanjer sine anstrengelser for å frikjenne Assad-regimet for dets rolle i dokumenterte grusomheter.

Kjemiske angrep i Douma i 2018, som var universelt anerkjent av det internasjonale samfunnet, ble omdøpt til å være en åpenbar fabrikasjon.

Og kanskje mest ondsinnet har figurer som Greyzone, som fremmer dette narrativet, svertet innsatsen til De hvite hjelmene, og spredt desinformasjon som undergraver deres humanitære arbeid.

Nominert til Nobels fredspris og vinner av Right Livelihood Award i 2016, er De hvite hjelmene en nødhjelpsorganisasjon som redder overlevende fra bombede bygninger. Men omfattende desinformasjonsnettverk avfeide dem som agenter for al-Qaida.

Ikke overraskende har mange av de samme figurene som har vært involvert i denne tiår lange desinformasjonskampanjen mot Syria, dukket opp igjen i lys av den siste voldsbølgen langs den syriske kysten.

Men denne gangen har de ekstremt mektige allierte som Musk, som forsterker deres konspirasjoner.

Med Musks støtte sprer sosiale medier raskt anklager om et pågående folkemord på religiøse minoriteter utført av den syriske overgangsregjeringen – et folkemord, ifølge dette narrativet, som bevisst skjules av mainstream media.

I sin mest ekstreme form hevder disse kontoene at rundt 7 000 kristne er blitt vilkårlig slaktet av Ahmed al-Sharaas styrker. Amerikanske politikere som leder for Senatets utenrikskomité Jim Risch og til og med utenriksminister Marco Rubio har deretter gitt troverdighet til disse påstandene.

Syrianere kjemper tilbake

ikevel, selv med slike mektige motstandere, er syrere og deres støttespillere på sosiale medier godt forberedt på å gjøre skadebegrensning på nettet.

Hashtaggen #FactCheckSyria på plattformen X har gjort en beundringsverdig jobb med å dokumentere usannheter om landet. I flere tilfeller har bilder og videoer som angivelig viser ofre for overgangsregjeringens massakrer på minoriteter, faktisk vist seg å være eldre opptak fra helt andre sammenhenger, som massakrer utført mot syriske sivile av den pro-Assad libanesiske militsen Hizbollah.

Nesten komisk viste en post om et angivelig offer for sekterisk vold i Syria seg, etter nærmere undersøkelse, å være et bilde av Elon Musks far, Errol.

I realiteten fant volden langs kysten hovedsakelig sted mellom væpnede rester av Assad-regimet og overgangsregjeringen.

Ifølge Syrian Network for Human Rights ble drap utført av begge sider, og inkluderte sivile fra den alawittiske sekten, men det finnes ingen bevis for massedrap på alawitter eller andre religiøse minoriteter.

Snarere var antallet utenomrettslige drap nærmere 800 ofre, og al-Sharaa har siden lovet å iverksette tiltak for å berolige alawittiske sivile og stille ansvarlige for hevndrap til ansvar.

Om al-Sharaa holder disse løftene, gjenstår å se.

Men som ansvarlige analytikere er vi forpliktet til å gjøre grundige undersøkelser og vurderinger før vi trekker konklusjoner, enten om angrepene langs kysten eller den nylige kunngjøringen fra den syriske overgangsregjeringen, og hva dette til slutt betyr for Syria.

Mine kolleger og jeg i Istanbul valgte bevisst å utvise forsiktighet og tilbakeholdenhet før vi forhastet oss med å analysere angrepene på den syriske kysten.

Kanskje verdens rikeste mann kan gjøre det samme.