Hemmet av sine feilgrep for å forhindre kriger i rask rekkefølge de siste årene, står FN ved et veiskille på sin 80-årsdag.

FN ble etablert etter andre verdenskrig for å sikre staters suverene likhet og stoppe bruken av makt i internasjonale relasjoner, men FNs høye idealer har i økende grad blitt undergravd av sine egne strukturelle mangler.

Kritikere hevder at noen av de viktigste konstituerende organene – Sikkerhetsrådet (UNSC), Den internasjonale domstolen (ICJ) og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) – ikke har levert på sine mandater.

Fra den humanitære katastrofen som utspiller seg i Gaza til utvekslingen av missiler mellom Israel, Iran og USA, har FNs manglende evne til å forhindre konflikter de siste årene drevet frem oppfordringer om presserende reformer.

En verden større enn fem

Blant globale ledere har den tyrkiske presidenten Erdogan vært en vokal kritiker av FNs ubalanserte struktur som favoriserer stormakter mot resten av landene.

Hans ofte siterte frase, «Verden er større enn fem», fanger perfekt UNSCs oligarkiske struktur, der de fem faste medlemmene – Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA – har vetorett, og ofte lammer handlinger i kritiske spørsmål.

Erdogans oppfordring resonerer med det globale sør, som ser UNSC som en levning fra en etterkrigstidens orden som ikke lenger gjenspeiler dagens geopolitiske realiteter.

«FN har mange mangler siden det er en organisasjon fra det 20. århundre, som betegner de seirende maktene fra andre verdenskrig,» sier Helin Sari Ertem, professor i internasjonale relasjoner ved Istanbul Medeniyet University, til TRT World.

Hun sier at UNSCs faste medlemmer ikke har klart å representere de forskjellige geografiene og kulturene i det 21. århundre, noe som gjør organet utilstrekkelig for moderne utfordringer.

UNSCs håndtering av Israels krig mot Gaza er et eksempel på denne feilen. Til tross for Israels folkemordkrig mot Gaza som har drept over 56 000 palestinere siden oktober 2023, har UNSC blitt hemmet av vetoer, spesielt fra USA, noe som har resultert i stort sett performative fordømmelser.

Mustafa Yetim, professor i internasjonale relasjoner ved Eskisehir Osmangazi University, forteller TRT World at den oligarkiske strukturen i UNSC undergraver det globale organets legitimitet og effektivitet.

«UNSCs svar har ofte vært begrenset til generiske og symbolske fordømmelser, og har ikke ført til konkrete handlinger,» sier han, og peker på rådets manglende evne til å håndtere kriger i Midtøsten og Ukraina.

Tidligere denne måneden la USA ned veto for femte gang mot et utkast til en våpenhvile-resolusjon i Sikkerhetsrådet for å beskytte Israel. De resterende 14 landene i rådet, inkludert roterende medlemmer, stemte for en «umiddelbar, ubetinget og permanent våpenhvile» i Gaza.

Andebrhan Welde Giorgis, tidligere ambassadør for Eritrea til Belgia, Frankrike og Storbritannia, forteller TRT World at UNSC er i stort behov for reformer for å oppnå legitimitet.

«Reform bruken av veto av P5 (de faste fem) for å overvinne den rådende lammelsen i UNSC,» sier han, og oppfordrer til å utvide og rebalansere UNSC-medlemskapet for å inkludere land fra Afrika og Sør-Amerika.

Den 'tannløse' ICJ

ICJ, FNs viktigste dømmende organ, har også fått utbredt kritikk for sin manglende evne til å håndheve kjennelser, spesielt i saker som involverer Israel.

Israel står overfor en folkemordsak ved ICJ for sin krig mot Gaza. I 2024, avgjorde domstolen at Israels okkupasjon av de palestinske områdene er ulovlig, og støttet palestinernes rett til selvbestemmelse.

Til tross for at ICJ har utstedt avgjørelser som fordømmer handlinger fra den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu og andre, mangler den myndighet til å tvinge frem etterlevelse, noe som gjør dens dommer til lite mer enn moralske uttalelser.

«ICJs effektivitet er fortsatt fundamentalt begrenset av dens avhengighet av staters samtykke og, enda viktigere, av den politiske viljen til FNs sikkerhetsråd,» sier Yetim.

Han sier at stater som Israel – som er nært alliert med vetobærende makter – opererer med en «følelse av straffrihet» som undergraver tilliten til internasjonal rettferdighet.

For å løse dette foreslår Yetim en dristig reformagenda. «Jeg vil gå inn for en omfattende reformagenda som tar sikte på å styrke ICJs autonomi, både økonomisk og institusjonelt,» sier han.

Han ber om å frikoble domstolens håndhevingsmekanismer fra FNs sikkerhetsråds politiske innflytelse og utvide dens jurisdiksjonsmyndighet til å utstede bindende dommer uten statlig samtykke.

Uten slike endringer risikerer ICJ å forbli en tilskuer i møte med alvorlige brudd, noe som ytterligere undergraver FNs forpliktelse til menneskerettigheter og ansvarlighet, sier han.

IAEA: En tilskuer i kjernefysiske spenninger

IAEA, som har som oppgave å sikre global kjernefysisk sikkerhet, har rutinemessig møtt anklager om passivitet og partiskhet. Da Israel og USA rettet seg mot Iran over dets urananriking, virket IAEA satt på sidelinjen, ute av stand til å hevde sin autoritet eller motvirke politiserte narrativer.

Yetim sier at FNs byrås «begrensede håndhevelseskapasitet» og en «mangel på direkte autoritet over statlige aktører» utgjør dets kjerne svakheter. IAEAs troverdighet skades ytterligere av oppfatningen av selektiv håndhevelse, legger han til.

«Mens Iran har blitt utsatt for intens gransking og press angående sitt atomprogram, har andre atomvåpenstater utenfor Ikke-spredningsavtalen – som Israel – ikke blitt holdt til samme standard,» sier han.

De doble standardene gir næring til mistillit, spesielt blant nasjoner i det globale sør, som ser IAEA som et verktøy for vestlige geopolitiske interesser, sier han.

Yetim ber om reformer for å sikre «upartiskhet, åpenhet og lik behandling av alle stater under sitt mandat». Uten slike endringer risikerer IAEA å forbli en passiv observatør i en verden som i økende grad er truet av kjernefysisk opptrapping, legger han til.

Behov for mangfoldige stemmer i FN

FNs fiaskoer har forsterket kravet om reformer, spesielt fra fremvoksende makter som Tyrkia, India, Brasil og Sør-Afrika. Ertem sier at disse nasjonene ikke søker å demontere det internasjonale systemet, men å gjøre det mer inkluderende.

«Tyrkias posisjon handler ikke om å endre hele systemet, avvise de internasjonale kriteriene, normene, verdiene osv. Det Tyrkia krever i dag er en bedre internasjonal organisasjon,» sier hun.

Hun ber om å utvide FNs sikkerhetsråds faste medlemskap til å inkludere mangfoldige stemmer, og hevder at den nye strukturen i FN bør være omfattende og representere forskjellige geografier, kulturer og sivilisasjoner.

Men veien til reform virker full av utfordringer. Vetoretten til de faste fem er fortsatt en barriere. Ethvert forsøk på å overhale FNs sikkerhetsråd, ICJ eller IAEA krever navigering i komplekse geopolitiske rivaliseringer.

Ertem advarer om at det nåværende systemets «urettferdighet» gir næring til global misnøye, og peker på Israels folkemorderiske krig mot Gaza som et slående eksempel.

«Israels urettferdighet er et av de grunnleggende eksemplene, som nok en gang minner det internasjonale samfunnet, spesielt befolkningen i det globale sør, om at det vi har i dag bare er den pro-vestlige, eurosentriske, til og med USA-sentriske verden,» sier hun.